jazzinorge.no | Guzuguzu

Helt på høyden og enda litt til

«Guzuguzu»
Helge Lien Trio
Ozella/Musikklosen

PLATE: Helge Lien Trios niende album er en åpenbaring av sterke låter og strålende formidling.

Tre år er gått siden utgivelsen av fin-fine «Badgers and Other Beings», Helge Lien Trios åttende album, og det første med Per Oddvar Johansen som trommeslager. På aprilferske «Guzuguzu» består bandet stadig av pianist og komponist Lien, kontrabassist Frode Berg og nevnte Johansen, og nok en gang signerer de en formidabel leveranse der både hver enkelt melodi og albumets musikkdramaturgiske helhet bæres fram av kreativitet og ferdigheter på skyhøyt nivå.
Dét i seg selv er ingen bombe. Helge Lien Trio har vært en øverste-hylle-aktør i norsk jazz siden 1999, men når «Guzuguzu» nå innlemmes i trioens diskografi som album nummer ni, er det unektelig fristende å hente fram påstanden «Helge Lien Trios beste til nå» når plata skal vurderes. Om et slikt førsteinntrykk vil vise holdbarhet over tid, er selvsagt et ubesvart spørsmål, men her og nå topper iallfall albumet lista med denne anmelders personlige rangering av Helge Lien Trio-utgivelser.

Japansk
«Guzuguzu» er japansk for «bevege seg langsomt», og tittelen inngår i et samlende grep: Samtlige komposisjoner har japanske, lydmalende ord som titler, unntatt den norsk folketone-klingende, prosesjonsskridende «Jasmine» og bonusballaden «Hummingbird» (kun strømming). I et japansk øre vil «Gorogoro» lyde som «fjerne tordenskrall», «Nikoniko» som «smilende», «Garari» som «det hele og fulle», «Chokichoki» som lyden av noe som klippes og kuttes, «Kurukuru» som å snurre rundt og rundt og «Shitoshito» som lyden av stille fallende regn. Om det er titlene som har inspirert komponisten Lien eller om det er komposisjonene som har sendt ham på titteljakt blant japanske onomatopoetika i ettertid, aner jeg ikke, men uansett må det være tillatt å konstatere at titlene er særdeles dekkende. Sjelden eller aldri har «stille fallende regn» blitt så fyllestgjørende oversatt til jazzmusikk av visper mot cymbaler og forsiktig anslag mot kontrabass- og flygelstrenger som i balladen «Shitoshito», og om «Kurukuru» ikke fører til øyeblikkelig svimmelhet, gir låta iallfall en god, spinnende følelse der den etter noen takter leder tankene mot «Belonging»s mer spirale øyeblikk.

Finstilt trio
Musikken på «Guzuguzu» er gjennomgående melodisk, dels gjennom «vanlige» melodifortelling, dels gjennom «tilstandsbeskrivelse» eller «stemninger» der klanger, harmonikk og rytmikk skaper den musikalske veven. Uansett form framstår trioen som uhyre finstilt og hyper-kommuniserende i samspillet, og beveger seg sømløst mellom skjør, stillferdig henvendelse («Guzuguzu») og tonetett hardkjør («Chokichoki»). Liens pianistiske ferdigheter, inkludert en klangbehandling som få jazzpianister matcher, gir ham bokstavelig talt mye å spille på, og når også Berg, både med og uten bue, og Johansen kaster seg klanglig og rytmisk virtuost inn i formidlingen med godt balansert pågåenhet og tilbakeholdenhet, blir resultatet en usedvanlig rik triomusisering i sterke låter der masse rom for så vel solistisk som kollektiv utfoldelse fylles på beste vis. En varig fryd for øre og sinn, dette.

Terje Mosnes
Link to the review

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *